Den utvilsomt viktigste saken i islandsk politikk for tida - eller, sant å si, den eneste saken - er Icesave-striden. Til tross for at Icesave-gjelda bare beløper seg til en brøkdel av Islands samlede utenlandsgjeld, har saken opptatt så å si all tid for Allting og regjering siden krisa satte inn i oktober 2008, og dermed sperret for andre og potensielt viktigere saker. Så hva er det egentlig man krangler om? Kort om bakgrunn for saken her, les videre for stridens kjerner.
Det økonomiske: Et hovedproblem er at Island tok opp et lån fra Nederland og Storbritannia uten at man var blitt enige om betingelsene. P.t. eksisterer to forskjellige tilbakebetalingsplaner. Én ble vedtatt av et bredt Alltingsflertall i slutten av august 2009 og godkjent av presidenten, men ikke akseptert av kreditorene Nederland og Storbritannia. En annen, som ble framforhandlet av regjeringen i løpet av høsten 2009, er akseptert av kreditorene og vedtatt av et knapt Alltingsflertall, men avvist av presidenten. Forskjellen på de to tilbakebetalingsplanene er først og fremst at august-planen inneholder en klausul om at eventuell gjeld som gjenstår i 2024, blir gjenstand for nye forhandlinger. Motstanderne av regjeringens linje ønsker å gå tilbake til august-planen, eventuelt å forhandle fram en ny og bedre avtale.
Det juridiske: Hvis Island og Nederland/Storbritannia ikke klarer å bli enige (etter at Island eventuelt har blitt enig med seg selv), går saken kanskje til EØS-domstolen, og det er ingen som tør spå hva som i så fall vil skje. Icesave opererte under et EØS-regelverk som under normale omstendigheter ville ha plassert ansvaret på Island. Men hvor langt dette ansvaret strekker seg i den ekstreme situasjonen som oppstod høsten 2008, er høyst uklart. Også andre deler av EØS-regelverket kan komme til å spille en rolle i en sak for domstolen; for eksempel krav om likebehandling av bankkunder uavhengig av nasjonalitet o.l.
Det moralske: På Island er Icesave-saken blitt en ventil for mye av den frustrasjon og aggresjon folk føler overfor de få som beriket seg på å kjøre landet på dunken. I verste fall innebærer Icesave-gjelda oppimot 100.000 (norske!) kroner per islandsk hode, og folk syns det er urimelig at de skal være med på et slikt spleiselag for en fest de ikke har deltatt på (i hvert fall ikke i samme grad alle sammen...) På den andre siden mener mange at det er urimelig at den islandske stat skulle tilgodese islandske - og bare islandske - sparere. Og de fleste, uansett side i konflikten, mener at Storbritannia og Nederland med sine store og relativt mye sterkere økonomier godt kunne ha vist noe mer storsinn i saken...
Det forfatningsmessige: Etter grunnloven av 1944 har presidenten på Island rett til å sende lovsaker til folkeavstemning, men denne retten var trolig tiltenkt nødsituasjoner - i hvert fall har tidligere presidenter aldri brukt den. Mange vil mene at dagens situasjon er en nødsituasjon, og at presidenten derfor brukte den med rette. Andre mener at Icesave-saken bare er en dråpe i havet i en generelt ekstrem situasjon, og at presidenten vanskeliggjør gjenreisningsarbeidet. (Uansett var det et problem for presidenten at han allerede har brukt vetoretten én gang før, mot en media-eierskapslov, etter å ha blitt forelagt bare halvparten så mange protestunderskrifter som i Icesave-saken.)
Det pragmatiske: Uansett hva som måtte være det moralsk riktige, frykter regjeringen og dens forsvarere at Icesave-saken kommer til å koste Island mer i tapt tro- og kredittverdighet enn man kan håpe på å vinne med en bedre avtale. Opposisjonen mener herimot at landet står seg best i det lange løp på å stå fast på sine prinsipper.
Det partipolitiske: Oppopsisjonspartiet Selvstendighetspartiet, som mer enn noe annet parti er knyttet til den økonomiske liberaliseringen, benytter selvfølgelig anledningen til å skåre hardt tiltrengte politiske poeng. Som de fleste opposisjonspartier ville ha gjort de fleste steder.
Dette skjer videre: Alltinget har vedtatt at Icesave-avtalen skal legges ut til folkeavstemning, slik grunnloven foreskriver. Folkeavstemningen går høyst sannsynlig av stabelen lørdag 6. mars - med mindre man skulle komme til en ny enighet med hollendere og briter, i hvilket fall regjeringen trekker den omstridte avtalen. Dersom folket sier nei, vil Island forholde seg til avtalen fra august og overlate neste skritt til Nederland og Storbritannia.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar