Icesave: Folkeavstemningen er i gang

Mens samtaler mellom islendinger, hollendere og briter pågår i London, går forberedelsene til folkeavstemningen lørdag 6. mars sin gang her hjemme på Island. Islendinger bosatt utenlands har allerede i tre uker kunnet avgi sin forhåndsstemme, og i dag åpnet folkeavstemningens offisielle nettsted. Men det er bare nei-siden som driver kampanje.


På stemmeseddelen står følgende spørsmål, som skal besvares med "ja" eller "nei":

"Lov nr. 1/2010 endrer lov nr. 96/2009 om hjemmel for finansministeren, på vegne av statskassen, til å garantere for Banksikringsfondets lån fra de britiske og hollandske riker til å dekke betalinger til innskytere i Islands Landsbank AS. Alltinget vedtok lov nr. 1/2010, men presidenten stadfestet den ikke. Skal lov nr. 1/2010 tre ikraft?" (Min oversettelse.)

Formuleringen krever i seg selv en viss juridisk leseferdighet, og enklere blir det ikke om man konsulterer de aktuelle lovtekstene, og, ikke minst, forskjellene mellom dem - hvilket man jo strengt tatt bør. Folkeavstemningens nettsted forsøker seg på en forsiktig klargjøring av alternativene og deres konskevenser, men prisen blir uunngåelig en betydelig underdrivelse av sakens kompleksitet. Statsvitere ved Islands universitet har pekt på at Icesave-saken egner seg dårlig for folkeavstemning. Mannen som tok avgjørelsen om folkeavstemning, president Ólafur Ragnar Grímsson, argumenterer på sin side med at folkeavstemninger om EU-medlemskap og EUs "grunnlover", som jo har funnet sted i en rekke europeiske land, er minst like kompliserte.

Like fullt: Det er en viss fare for at mange islendinger vil oppfatte spørsmålet som "Skal Island betale Icesave-gjelden - ja eller nei?" Den offentlige diskusjonen på Island har nemlig i stor grad fokusert på hvorvidt Island er forpliktet, etter internasjonale regelverk, til å betale gjelden. Ikke minst har Eva Jolys synspunkter på dette spørsmålet fått bred mediedekning her. For mange vil derfor Icesave-diskusjonen framstå som et spørsmål om betaling eller ikke - mens folkeavstemningen egentlig dreier seg om ulike tilbakebetalingsalternativer.

Og mens islendingene grunner på slike spørsmål, driver nei-siden valgkamp. Aksjonsgruppa InDefence, som samlet underskrifter for folkeavstemning ved nyttårstider, reiser nå land og strand rundt med et budskap som må fortone seg som velsignet enkelt: "Stem NEI i folkeavstemningen 6. mars!"

Jeg har ikke registrert noen tilsvarende aksjon fra Ja-siden. Det kan skyldes at regjeringen, som burde være den nærmeste til å forsvare et ja-standpunkt, ble sterkt anmodet av Alltinget om å gi så balansert informasjon til offentligheten som mulig i saken. I praksis kan dette altså ha vippet balansen i nei-siden favør.

Uansett ser det ut til at regjeringens strategi i øyeblikket er å bruke trusselen om et nei-flertall som forhandlingskort overfor Storbritannia og Nederland. I følge britisk presse frykter i hvert fall britene et solid nei fra det islandske folk, og de skal være villig til å slakke på tilbakebetalingsvilkårene for å unngå det. Derfor befinner Islands rød-grønne-regjering seg nå i et dilemma: Vinner de fram med sitt syn hjemme, taper de sitt viktigste forhandlingskort. Men vinner de fram borte, unngår de hele folkeavstemningen.

Utfallet av en folkeavstemning, om den finner sted, synes derfor gitt.