Icesave: Et islandsk mareritt

Det har vært en begivenhetsrik uke i Icesave-saken, men så å si uten framdrift. Det eneste som nå er avklart, er at det blir folkeavstemning neste lørdag. Og at saken ikke kommer til å få noen løsning i overskuelig framtid.


Britiske Channel 4 siterte i går en kilde i det britiske finansdepartementet som sa at Island hadde takket nei til det beste briter og nederlendere hadde å tilby, nemlig to års rentefritak og for øvrig samme rente som på Islands nordiske lån. Regjeringene i Storbritannia og Nederland var skuffet over en slik oppførsel, i følge kilden. Channel 4 har for øvrig også lagt ut en tilsynelatende konfidensiell juridisk vurdering (trolig en strategisk lekkasje fra britenes side) skrevet av bl.a. eksperter i Den europeiske sentralbank som støtter Storbritannias og Nederlands krav.

Fra den islandske siden av forhandlingsbordet kunne Wikileaks i dag presentere Islands posisjon, som så vidt jeg forstår det (men dette er et drøyt stykke utenfor min kompetanse), innebærer full tilbakebetaling av lån opp til garantigrensen for enkeltinnskudd på 20.887 euro, med såkalt Libor-rente (som bare tilsvarer europeisk inflasjon, uten noe rentepåslag). Dette er ikke bekreftet fra regjeringshold, men Islands finansdepartement sendte ut en nokså tørr pressemelding om bruddet i forhandlingene. Statsminister Jóhanna er fortsatt ukuelig optimist, men det er vanskelig å se hva slags håp det er hun klamrer seg til.

Så hva skjer videre? Først og fremst går islendingene til valgurnene i en folkeavstemning neste lørdag om en for lengst utdatert låneavtale. Utfallet av folkeavstemningen er gitt, ikke bare fordi de fleste meningsmålinger har vist et klart nei-flertall, eller fordi det bare er nei-siden som driver valgkamp. Men avtalen man går til folkeavstemning om er dårligere enn det siste tilbudet fra Nederland og Storbritannia. Den eneste tenkelige grunnen til å stemme ja neste lørdag, er at det ville avslutte Icesave-saken en gang for alle. For så vidt er ikke det noen liten gevinst, men den er i praksis utilgjengelig så lenge et bedre tilbud ligger på bordet.

Så fort et nei-flertall foreligger på Island, finnes det altså ikke lenger noen Icesave-avtale. Island vil formelt da forholde seg til en tilbakebetalingsplan som ble vedtatt av Alltinget og underskrevet av presidenten, men som aldri ble akseptert av Nederland og Storbritannia.

Et litt interessant poeng, som jeg ikke har sett kommentert i mediene, er at også denne unilaterale tilbakebetalingsplanen så vidt jeg kan forstå er mindre gunstig for Island enn det siste tilbudet fra de to EU-landene (interesserte kan lese seg opp her). Tilbakebetalingstida er lenger, men renta er også høyere. Hvis dette stemmer, vil Nederland og Storbritannia kunne gjøre en helomvending og akseptere Islands tilbakebetalingsplan - og tjene på det. Men her er det mange elementer som jeg ikke forstår nok av...

Hvis Nederland og Storbritannia fortsatt ikke aksepterer Islands betalinger, må det enten bli nye forhandlinger, eller sak for EØS-domstolen. Forhandlinger synes å være en vanskelig vei å gå, særlig for Island, som nå vanskelig vil kunne akseptere noen ny avtale uten at også denne har vært godkjent i en folkeavstemning. Folket er nå gjennom presedens den ytterste instans i Icesave-saken på islandsk side. Rettsveien er derfor på sett og vis langt enklere. Men så langt har Nederland og Storbritannia vært svært lite villige til å vurdere en slik løsning. Uansett hvilket alternativ partene ender opp med, kommer saken sannsynligvis til å trekke i langdrag

Det er bare Island med sin lille økonomi som taper på dette. For britisk og nederlandsk økonomi er Icesave en relativt liten sak, og de har tid til å vente. Island taper for hver dag som går: Utenlandslånene uteblir,  kredittverdigheten raser, krisesanerings- og gjenreisningsarbeidet forsinkes og politikerforakten i befolkningen øker.

For en utenforstående er det bortimot uforståelig at Island gang på gang insisterer på å sette seg i denne situasjonen.