Her hadde jeg tenkt å ha en trist og litt sentimental tekst om engene under Eyjafjallajökull, der vi mang en gang har ridd over mørkegrønt gress og klare, blå bekker, med verdens friskeste og reneste vind i håret og Vestmannaeyjar som en hildring ute i havet i synet, mens vadefugler fløytet poetisk og sørgmodig fra myrene, før den nesten evige, mørkeblå skumringstimen ble avløst av stjerne- og nordlysklar netter. - Det grønnes alltid først under Eyjafjall, sa en lokal jente stolt til oss en gang. - Men ikke i år, hadde jeg tenkt å skrive her.
Derfor tok jeg en tur ned til disse askerammede områdene i går ettermiddag, der det så slik ut for et par dager siden i følge den islandske statskanalen. Der hadde jeg tenkt å ta noen dramatiske bilder av asken som lå som en grå klut over landskapet, og sidestille dem med bilder fra i fjor til en sjokkartet før-og-etter-montasje.
Men hva var det som møtte meg der? Frodige, vårgrønne enger fylt av beitende gjess på vårtrekk under strålende sol fra en klar himmel! Det eneste som tilsynelatende var igjen av vulkanens herjinger var en hvit og uskyldig liten sky over toppene og en ørliten, nokså dekorativ gråtone i snøen i vestskråningene. Jeg så knapt noe spor etter aske på bakken. Det finnes nok flekker lenger øst der asken ligger tjukkere, men jeg tviler på at det kan være snakk om så veldig store arealer.
Men nå er verdenspressen i ferd med å forlate Island, så dette får verden aldri vite om. Og det er kanskje like greit, så forblir landet under Eyjafjall hva det alltid har vært: et fredelig og uberørt lite paradis.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar