Skýrslans skurker 1: Tilfellet Þórgerður Katrín

Mens verdens øyne den siste uka har vært rettet mot Eyjafjallajökull, har det foregått noen mindre jordskjelv i islandsk politikk. For én uke siden kom "Skýrslan", rapporten om politikeres og embetsmenns rolle i og forut for finanskrisen høsten 2008. Mens vulkanen tar en pause skal jeg oppsummere noen av de mest kontroversielle sakene i Skýrslans kjølvann. Jeg starter med det interessante tilfellet Þórgerður Katrín.

Først bakteppet: Þorgerður Katrín Gunnarsdóttir var inntil nylig varaleder i Sjálfstæðisflokkurinn, Islands konservative og, gjennom store deler av etterkrigstiden, statsbærende parti. Partiet satt alene i regjering gjennom store deler av finansfesten, og utgjorde også drivkraften bak liberaliserringspolitikken - ikke minst statsminister og senere sentralbanksjef Davið Oddsson. Den siste delen av perioden, fram mot krisa i 2008, delte Sjáldstæðisflokkurinn makten med sosialdemokratene, Samfýlkingin, i statsminister Geir Haardes regjering. Þorgerður Katrín var da utdanningsminister.

Så til forrige ukes begivenheter: Skýrslan inneholder blant mye annet en liste over de ti alltingspolitikerne som hadde størst lån i bankene (mer enn ISK 100 mill.) før finansbobla sprakk. I det klimaet av finanskameraderi som rapporten avdekker, er det i seg selv problematisk for en politiker å ha hatt store lån, og særlig dersom vedkommende ikke har gjort opp for seg. Þórgerður Katrín stod, i følge rapporten, ansvarlig for en gjeld på nesten ISK 1,7 mrd. (den gang tilsvarende NOK 170 mill., rundt regnet). Da islandske medier utover i forrige uke presset henne på hva slags status dette lånet har i dag , svarte hun unnvikende. På lørdag var saken blitt en såpass stor belastning for partiet at Þórgerður Katrín lørdag bestemte seg for å gå av som varaleder, og ta pause fra Alltinget inntil Skýrslan er ferdigbehandlet. Hun er nå en av tre Alltingsrepresentanter som er ute i en slik tidsbegrenset pause.

Jeg må si jeg lenge ville ha vært tilbøyelig til å tute med ulvene som krevet hennes avgang - hvis jeg da overhodet hadde tilhørt flokken. Men de siste dagene har det kommet fram en og annen formildende omstendighet som har fått meg til å skifte mening. Den første var da det ble klart på fredag at det var hennes ektemann, den gang bankdirektør i Kaupþing Kristján Arason, som var ansvarlig for gjelda, og ikke personlig, men gjennom sitt selskap 7 hægri ehf. Gitt Kristjáns posisjon i banken, er det ingen grunn til å tro at han skal ha brukt sin kone eller hennes kontakter for å få lånet. Hvis lånet på noen måte var eller er tvilsomt, og noen skulle straffes for det, burde det være Kristján, og ikke Þórgerður Katrín. Men slik er det vel kanskje ikke i politikken.

Den andre saken som rett og slett ga meg en smule respekt for Þórgerður Katrín, dukket opp på Eyjan i dag. Der kom det for en dag, fortsatt med Skýrslan som kilde, at hun i opptakten til finanskrisa hadde bedt Geir Haarde om å fjerne den mektige, allstedsnærværende og udødelige Davið Oddsson! Et slikt forslag framstår som fullstendig uhørt, men nettopp derfor ikke mindre modig, i et parti som Sjálfstæðisflokkurinn, der Davið Oddsson var (og kanskje fortsatt er) konge. Bakgrunnen for henvendelsen var Daviðs planer om å danne en kriseregjering, ledet av ham selv, under de dramatiske dagene i månedsskiftet september-oktober 2008 (mer om dette i en senere blogg). Dette skal altså ha fått Þórgerður Katrín til å kreve Daviðs avgang i en e-post til statsministeren, med ordene "Slike folk må vike." Slik gikk det som kjent ikke; Davið ble sittende til han ble avsatt ved lov flere måneder senere. Men det ble heller ikke noe av hans planer om å lede en kriseregjering. Kanskje har Þórgerður Katrín en liten del av æren for dét.

Men kanskje var det også derfor hun måtte gå. Davið Oddsson er kjent for å kunne gjøre livet svært surt for sine motstandere.