Fischer døde på Island i 2008 etter å bodd her de siste tre årene av sitt liv, som han etter sigende hovedsaklig tilbragte på et bokantikvariat i Hverfisgata. Han ligger gravlagt i Selfoss, seks mil øst for Reykjavik. Etter hans død arvet han kone Miyoko Watai formuen, som skal bestå av valuta og gull i Landsbankinn, samt eienommer på Island. Det er imidlertid flere som gjør krav på arven, blant dem Marilyn Young, en tidligere Fischer-samboer, på vegne av sin datter Jinky Young. Marilyn hevder Jinky er Fischers datter. Siden man ikke har funnet blodprøver til DNA-analyse av Fischer for å avgjøre farskapet, skal islandsk høyesterett nå ta stilling til om levningene hans kan graves opp.
Fischers forhold til Island startet med det legendariske verdensmesterskapet i Reykjavik i 1972 mellom ham og den gang regjerende verdensmester Boris Spasskij. Fischer var en paranoid, enslig ulv av en amerikaner, hvis sjakk-karriere i hovedsak var bygget opp gjennom selvstudium. Mot ham stod et velsmurt russisk sjakkmaskineri som, da som nå, fullstendig dominerte den internasjonale sjakkscenen. Oppgjøret i 1972 hadde også klare politiske overtoner i den kalde krigen - selv om Fischer ikke var noen enkel mann å utnytte i amerikansk-patriotisk øyemed. Enorm prestisje var knyttet til oppgjøret, og Island og resten av verden var bitt av sjakk-basillen. For å gjøre en lang, og sikkert sjakk-faglig interessant historie kort: oppgjøret endte med en nokså overlegen seier til Fischer-David mot Spasskij-Goliat, til tross for at Fischer hadde tapt minst ett parti på grunn av sine paranoide vrangforestillinger (han unnlot blant annet å møte opp til andrepartiet og tapte på tid). Bildet viser et avgjørende punkt i det viktige femtepartiet (med originale brikker og bord, alt spesialdesignet for anledningen, nå utstilt på Þjóðmenningarhúsið i Reykjavik). Fischer er svart.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar